Argentina vs. Brasil

Argentina vs. Brasil

Hvilken av de to landene Argentina og Brasil som er best i fotball er det mange som vil ha svar på. Spesielt for de to landene er at de har noen fantastiske individualister opp gjennom tidene, og det er derfor enkelt å sammenligne dem på grunnlag av det. Samtidig kan man bruke resultater i VM og Copa América, to turneringer de begge har gjort det sterkt i.

Spillere

Det er en rekke spillere som fortjener å nevnes i denne listen, men det blir rent spekulativt å si hvem som er best. Uansett kan man se en tydelig tendens til at det er flere brasilianske spillere som har utmerket seg, men dersom man skal velge ut noen som virkelig har utmerket seg etter 1960, kan vi trekke fra disse:

*Argentina; Mario Kempes, Osvaldo Ardiles, Diego Maradona, Jorge Burruchaga, Gabriel Batistuta, Hernan Crespo, Gonzalo Higuian, Angel Di Maria, Sergio Aguero og Lionel Messi.

*Brasil; Gerson, Didi, Jairinho, Socrates, Zico, Pele, Branco, Dunga, Falcao, Thiago Silva, Taffarel, Roberto Carlos, Ribonho, Rivaldo, Bebeto, Ronaldo, Ronaldionho, Romeiro, Cafu, Kaka, Hulk, David Luiz, Casemiro og Neymar.

Alle spillerne har eller er i fantastiske fotballkarrierer i sine respektive klubblag og landslag.

Copa América-resultater

I Copa América som omfatter de sør-amerikanske landene og av og til noen spesielt inviterte land, spilles det sluttspill annet hvert år. I senere tid har turneringen vært spilt litt ujevnt. I denne over 100 år lange turneringer som ble startet opp i 1916, har mange land vunnet. Men mellom Argentina og Brasil ligger resultatet slik an:

* Argentina: 14 gull-titler, 8 ganger har de slått Brasil i finalen

* Brasil: 8 gull-titler, 2 ganger har de slått Argentina i finalen

Til tross for at Brasil har flere toppspillere som har utmerket seg, er det Argentina som går av med seieren her. Med sine 14 gullmedaljer i turneringen har de et stort overtak på Brasil her. Er det slik at Argentina kanskje har et mer organisert og strukturert spill enn de brasilianske lagene? Det er mye som tyder på at kanskje individualismen taper for systemet.

Lagene og resultater i VM-historien

Argentina har siden starten i 1930 kommet til 4 finaler, av dem har de vunnet to. I 1930 var de tapende finalist mot Uruguay. Men året før hadde de vunnet Copa América. I 74 og 86 var de vinnende finalist, og i 2014 tapte de mot Tyskland i finalen. De fulgte opp med å tapte de to neste finalene i Copa América mot Chile.

Brasil har derimot vunnet VM 5 ganger, og har bare tapt 2 finaler, altså 7 finaler i VM. Det som er slående med Brasil er at de har arrangert VM to ganger, den første i 1950, tapte de for Uruguay i finalen, den andre tapte de 7-2 i semifinalen mot Tyskland.

Selv om Brasil har flest VM-titler, har de gjort noen blundere på hjemmebane. Kan det være det enorme presset fra hjemmefansen som gjør det, eller den store lidenskapen som folket viser til fotballen? Noe er hvert fall sikkert, det er ikke enkelt å avgjøre hvem som er best.

OL resultater

Fotball i sommer-OL har vært arrangert i moderne leker unntatt to ganger.  Verken Brasil eller Argentina har utmerket seg her, men Argentina og Brasil har denne finalestatistikken:

*Argentina: 2 titler, 2 andreplasser

*Brasil: 1 tittel, 2 andreplasser

Det som kan sies i denne sammenheng er at Brasil fikk revansje for det forsmedelige semifinaletapet mot Tyskland i 2014 på hjemmebane, og vant finalen mot Tyskland på hjemmebane i OL to år etterpå.

Det er vanskelig å utnevne en nasjon som er best, men det kan se ut som at det er to ulike spillestiler som kjennetegner de to lagene, og at det er systemet til Argentina som vinner. Til tross for at de ikke har like mange individuelle fotballspillere, så har de et samspill som overgår det til Brasil. Det kan kanskje vanskelig forsvares når Brasil er det landet som har flest VM-titler, men en konklusjon kan være slik. Så blir det opp til deg å finne ut hva du synes.

Hendelser i fotballhistorien

Hendelser i fotballhistorien

”Fotball er ikke et spill på liv og død. Nei det er mye viktigere enn som så”. Det uttalte den karismatiske Bill Shankly etter en fotballkamp for mange herrens år siden. Trenerlegenden for Liverpool hadde rett. Opp gjennom historien har man fått erfart at fotball spiller en betydelig rolle i verden, både som fredsstabilisator, krigshisser, enorme tragedier og noen uforglemmelige øyeblikk.

Fotballkrigen

Ja, fotball ble etter hvert så viktig for en stor del av befolkningen, at man ikke kunne leve med tap og fornedrelse. Spesielt ikke for nabolandene i Sør-Amerika. Der oppstod det en fire dagers krig mellom El Salvador og Honduras i 1969, to naboland som hadde mange politiske og demografiske utfordringer, noe som hadde ført til innvandring fra El Salvador til motstanderlandet. Før en kvalifiseringskamp til VM-sluttspillet var rivaliseringen allerede i gang, med militært oppbud fra begge sider. Grunnen bunnet i innvandringen til Honduras, som følge av fattigdom og lav sysselsetting. Det gikk ut over honduranerne som plutselig mistet jobbene sine som følge av innvandringen. Noe av forklaringen skyldes ikke el-salvadorianerne i det hele tatt, men økt konkurranse på kaffemarkedet blant annet.

Den utløsende faktoren var fotballkampen. Den tredje kampen ble spilt på nøytral grunn i Mexico, og El Salvador vant. Da rant det over for Honduras, men likevel var det El salvadoranske styrker som angrep først. De angrep med bakkestyrker, mens Honduras svarte med luftangrep. Krigen endte da OAS forhandlet fram våpenhvile, men resulterte i et utall drepte og tusenvis av deporterte innvandrere.

Tragedien på Hillsborough

20 år etterpå, april 1989, skjer en tragisk ulykke på Hillsborough stadion. I semifinalen mellom Liverpool og Nottingham Forrest går det galt. På grunn av stor interesse, kampklare supportere som ansamlet seg i enorme mengder, tilfeldigheter på veiene til stadion og inngjerdinger på tribunen (for å unngå at rivaliserende gjenger skulle begynne slåsskamper), var katastrofen et faktum. Politiet mistet kontroll over situasjonen ved at kampen ble satt i gang mens mange fortsatt stod utenfor. Dørene ble åpnet og massene presset seg på. Områder som var beregnet for maksimalt 1500 personer hadde nå doblet så mange tilskuere. I trengselen som oppstod, brast gjerdene av det enorme presset.

Mange døde av asfyksi, mangel på oksygen. 96 mennesker omkommer denne dagen, etter at massene trengte seg på uten billett. Senere har det kommet mange rapporter om tribunebråk og farene ved for overfylte stadium. En tragedie for politiet, og selvfølgelig alle de sårede og etterlatte. Med bedre sikkerhetstiltak og lovendringer angående flere sitteplasser resultert i færre ulykker.

Øyeblikkene som teller

Enten man som 10 åring får oppleve fotball på høyt nivå for første gang på tribunen, Norge slår Brasil i VM i Marseille, man klarer å trikse ballen 100 ganger for første gang, mål skårer et mål i en viktig kamp, favorittlaget vinner et trofe, eller en underdog slår en favoritt, så er det disse øyeblikkene man vil huske for alltid. Når man endelig klarer å fylle fotballboka med klistremerker (type Panini-bok med klistremerker), eller får det siste i en kortserie, man får en supporter-drakt med nummeret til favorittspilleren din, eller man drar på fotballkamp med kompisene dine. Det er når en av dine samtidige blir kjøpt opp av en stor klubb og får en stor fotballkarriere, eller du ser talentene falle fra. Det er alle timene med egentrening og løpetester. Det er alle lørdagskampene fra England man så sammen med far. Eller den ene seniorkampen man fikk i en alder av 17 år.

Det er det som skaper de intense øyeblikkene man aldri vil glemme.

I det gamle Romerriket snakket man om ”brød og sirkus”. Av og til er det sånn at det er nok. Bare man har fotballen.

Store øyeblikk på 1990-tallet

Store øyeblikk på 1990-tallet

Fotball har en lang historie som strekker seg over hundre år tilbake. Noen mener også at man spilte ulike typer fotball enda lengre tilbake, men at kampene var så harde og brutale at man etter hvert måtte forby dem. 90-tallet er i så måte et mye roligere tiår, selv om det skjedde en del spennende fotballhistorie akkurat i disse årene.

 

Nye regler for sikkerhet

 

Noe av det som hadde preget 80-tallet var noen store ulykker og tragedier knyttet til fotball, slik som Heysel -og Hillborough-ulykkene. Derfor ble det satt i gang stor aktivitet for å renovere og utbedre stadioner. De store klubbene skulle kun ha sitteplasser og alle gjerder skulle fjernes. Det ble satt i verk systemer som skulle forhindre svartebørshandel.

Det skulle også føre til at engelske klubber igjen fikk lov til å delta i internasjonale turneringer.

VM og EM

I 1990 var det endelig klart for VM i Italia, og et afrikansk lag markerte seg. Kamerun med den pensjonerte Roger Milla i spissen, sørget for storartet sambafotball som holdt til kvartfinalespill. De slo blant annet Argentina i gruppespillet. Argentina gikk likevel til finalen, men der ble de beseiret av den gang Vest-Tyskland.

Man kan heller ikke komme utenom Danmarks store bragd i EM 1992, da de sensasjonelt vant gull, etter først å ikke ha kvalifisert seg.

Nye fotballregler

Ikke bare ble det nå gitt rødt kort på obstruksjon av spillets gang. Der det før ikke fikk noe følger dersom man handset når ballen gikk mot mål, eller felte spillere innenfor sekstenmeteren, ble det nå gikk rødt kort for såkalte ”professional fouls”. Det skulle hindre at man ikke kunne påvirke resultat ved hjelp av ulovlige midler i kampens hete.

Det ble også introdusert en ny offsideregel som skulle gjøre det enklere for angriperne å skåre mål. Man var nå ikke i offside dersom man var på høyde med nest siste motspiller.

Etter hvert ble regelen om tilbakespill til keeperen forbudt, det vil si at keeperen måtte ta imot ballen med føttene, slik at uthaling av tiden ved å spille tilbake til keeperen skulle unngås.

Regelen om golden goal fikk også prøve seg i EM i 1996, da Tyskland ble det første laget til å vinne en finale i EM til å vinne etter prinsippet om første-målet vinner. Dette mesterskapet som skulle bli Englands store comeback, viste seg å ende i tårer nok en gang.

Nytt navn og nye markeder

Champions League får sitt navn i 1991. Cupen som tidligere gikk under navnet serievinnercupen også kalt Europacupen, fikk nå nytt navn, sin egen hymne og et nytt oppsett. Det var et svar på klubbenes ønske om å danne internasjonale serier for å øke interessen og ikke minst inntektene. Barcelona tok hjem troféet dette året.

Det var også tiåret hvor Premier League fikk sitt navn. Det gamle 1.divisjon stempelet var byttet ut, og nå i tettere samarbeid med tv-kanalene. Det skulle føre til en stor vekkelse og større interesse.

Norge inntar fotballverden

For norske klubblag og landslag var 1990-tallet en æra av storhet. Det hele startet med landslagsseiere over Italia, England og Nederland, som kulminerte til VM-deltakelser i 1994 –og 98. Selv om man ikke nådde helt frem i sluttspillene, huskes kamper som Norge-Brasil i Marseille spesielt godt. Norge vant 2-1 og kvalifiserte seg til åttendedelsfinale mot Italia.

For klubblag var det spesielt Rosenborg som utmerket seg med seriemesterskap fra 1992-1999 og deltakelse i Champions League fra 1995-1999, med sitt høydepunkt i 1997 da de slo Milan på San Siro og gikk til kvartfinale. Der ble de slått ut av et annet italiensk lag, Juventus. Neste år slår de Real Madrid på hjemmebane og havner på andreplass i gruppa. I Champions League som avsluttet årtusenet og startet et nytt vant Rosenborg gruppa si, men klarte ikke å ta seg videre i neste gruppespill. Dette året deltok også Molde FK.

Norske spillere bemerket seg også internasjonalt med flere titalls utenlandsproffer på 90-tallet. Man husker spesielt Champions League-finalen 1998/99 da Ole Gunnar Solskjær satt inn vinnermålet for Manchester United tre minutter på overtid.

Kvinnefotball

Kvinnefotball

Kvinnefotball har en mye kortere historie enn herrefotball, i hvert fall når det gjelder i moderne tid. Kvinnefotball ble først anerkjent av FIFA i 1970, nesten hundre år etter at fotball for fullt ble organisert. Men siden den gang har fotballen for kvinner hatt en enorm utvikling, både når det gjelder organiseringen og de sportslige forutsetningene.

Selv om man ikke fikk satt i system kvinnefotball før dette, ble det allerede i 1881 spilt kamper og forsøkt å organisere fotballen for kvinnene. Dette ble derimot motarbeidet ved blant annet storming av banene under fotballkamper og andre former for obstruksjon.

Fra 1970 utviklet kvinnefotballen seg sterkt med blant annet serier for klubblag i flere land. Men det skulle gå hele 14 år før Norge fikk sin egne serie for klubblag, selv om en landsomfattende serie ikke så dagens lys før i 1987. Da ble regionale serier samlet, slik at man for første gang kunne spille organisert kvinnefotball.

Fram til 2000 hadde Norge gode resultater som landslag, med både OL og VM-gull, mens det har blitt langt flere EM-gull, senest i 2005 og 2013.

Det ble virkelig satt fokus på norsk kvinnefotball da de norske damene vant gullmedaljen i OL-turneringen. De norske jentene ble verdensstjerner med sitt flotte spill og hvordan de overlistet motstanderne.

Etter at fotball for kvinner fikk mer konkurranse mellom seg, gjennom større turneringer og sine egen Champions League for kvinner, har kvinnefotballen fått større oppmerksomhet. Dette har vært en viktig utvikling for å kunne få fotball for kvinner opp på et profesjonelt nivå når det gjelder lønninger og prestisje.

Men det har for mange klubber vært viktig å samarbeide med herrefotball, enten det er ved å fri til det lokale herrelaget eller å samarbeide med et eller flere lag. Mange kvinnelag etablerer derfor A-stall for kvinner i samme klubb som herrene. Et eksempel på det er Stabæk som har lag for både kvinner og herrer.

I mange arabiske land som f.eks. Qatar tillates ikke kvinnefotball.

Sør-amerikanske spillerne

Etter noen år med europeisk dominans, begynte de sør-amerikanske spillerne å vise seg fram. Etter hvert ble de kjøpt opp av de beste klubblagene i Europa, slik at de kunne konkurrere mot de beste spillerne fra Tyskland, England, Spania, Frankrike, Skandinavia og USA.

Det var spillere som Marta, Formiga og Christiane som tok fotballverden med storm. Brasil har ennå igjen å vinne store internasjonale turneringer, der de henger noe etter sine mannlige kollegaer.

Interessen for kvinnefotballen har økt

At kvinnefotballen har økt, både i omslutning og interesse, viser seg også på lønningene. Selv om mange kvinnelige fotballspillere i Norge ikke tjener mange millioner, er det flere som kan leve av fotballen alene. De beste spillerne i Norge tjener en vanlig årslønn, mens de norske proffene kan dra inn millionbeløp. Men det er kun fåtallet som tjener slike summer, og derfor føler mange at kvinnefotballen kommer i skyggen av herrefotball. Kvalitetsmessig har det vært mye kritikk mot kvinnefotball, da mange mener den ikke holder godt nok nivå, for å kunne sammenlignes med herrefotball.

Men for mange var VM i Kanada i 2015 et bevis på at kvinnefotball også kan vekke engasjement og interesse. Kampene be sett av over 20000 tilskuere på tribunene og flere millioner verden over.

Det samme gjelder for UEFA Womens Champions League, den internasjonale turneringen for europeiske klubblag. Det viser også at det er seriene i Frankrike, Tyskland og Sverige som får fram de beste lagene. Det er bra for det norske landslaget at spillere som Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen markerer seg i europeiske klubber.

Kanskje neste steg i kvinnefotballens utvikling kan være at de konkurrerer på lik linje med mennene. Dermed kan man få lag som er blandete eller kvinnelag som konkurrerer mot herrelag.

Ebeneezer Cobb Morley

Ebeneezer Cobb Morley

Man kan nesten bare høre på navnet for å forstå at han levde for mange herrens år siden. Denne Ebeneezer Cobb Morley, var mannen som skulle skrive ned de moderne fotballreglene i boken Laws of the Game. Her skrev han ned de første 13 reglene som skulle bli starten på den moderne fotballen vi kjenner den i dag. Men mye var annerledes enn i dag den gangen tilbake til 1863.

Det var ingen tverrligger på målet

Fotballen har utviklet seg enormt siden den spede starten. Først var det bare to stenger som utgjorde målet. I prinsippet kunne man skyte ballen så høyt over mål man bare ville. Men etter hvert skjønte man at man trengte å avgrense målet, slik at man bandt ei snor mellom de to stengene, og forgjengeren til tverrliggeren var født. Dermed måtte man bli enda mer presis når man skulle skyte ballen i mål. Men det skulle vise seg at man trengte mange angripere.

Det var vanlig å ha 7 angripere

Lagformasjoner var ikke noe man diskuterte så mye før i tiden. Om man skulle ha en defensiv 5-3-2 eller diamant-formasjon var det nok ingen som tenkte så hardt på. Her var det om å gjøre å være rundt motstanderens mål, og derfor sendte man ofte de fleste spillerne fram i angrep. Problemet var bare at banen kunne være opp mot 200 meter lang, så det ble lange tilbakeløp, når laget mistet ballen. Den mest vanlige formasjonen på den tiden var 2-1-7 eller 1-2-7. Ikke rart man ofret armer og ben for å redde ballen.

Alle mann var keeper

Det var ikke noen bestemt keeper på et fotballag før i tiden. Men tross alt var det bare den bakerste spilleren som fikk lov til å bokse ballen unna. Først fikk lagene en egen keeper, men regelen om at bakerste mann kunne bokse ballen gjaldt fortsatt. I tillegg hadde keeperen en mer fri rolle, slik at han kunne ta ballen i hendene overalt på sin egen banehalvdel. Det var vel fordi banene var så lange, at keeperen følte det nødvendig å sparke ballen så nært midtbanelinjen som mulig. I 1912 kom først regelen om at keeperen bare kunne ta ballen med hendene innenfor sekstenmeteren.

Det kunne gå hardt for seg

Det var ikke uvanlig at noen fotballspillere fikk store skader, da motstanderen sparket til dem på leggen. Dette var i følge reglene strengt forbudt, men hadde en god virkning dersom man ville stoppe motstanderen. Derfor var det noen som fant på å sette på seg leggbeskyttere, slik at man unngikk å få skader. Selv om leggbeskytterne hjalp noe, fant motstanderne andre triks for å hindre spillets gang, ofte med stygge skader som resultat.

Dommeren tar tak

Ikke bare på grunn av alle de stygge skadene, men også at publikummet vokste seg større og skapte mer støy på tribunene, gjaldt det etter hvert å få oppmerksomheten fra spillerne. Det hjalp svært lite med å veive med et tørkle når rivaliseringen var som verst og bråket fra tribunen stod på. Derfor introduserte man dommerfløyta som skulle gjøre det enklere å ta kontrollen og stoppe spillet ved uregelmessigheter. Spillerne hørte mer etter og de lærte seg å ta innkast

Innkast med to hender

Fotballbanen er som kjent avgrenset med sidelinjer og dødlinjer, og i starten kunne man kaste ballen med en arm, når den hadde vært ute av spill. Dette gikk ikke lenger, nå skulle man kaste inn med begge hendene bak hodet. Fotballen slik vi kjenner den i dag begynte å ta form.

To år før hundreårsskiftet ble ytterligere 4 nye punkt på lista ført opp, og man stod da med 17 punkter i regelheftet. Selv om fotballen har endret seg radikalt siden den gang, består de offisielle fotballreglene den dag i dag av 17 punkter.

Cupens betydning i Norge

Cupens betydning i Norge

Cupen er en turnering eller konkurranse som forgår utenfor det vanlige seriespillet. Noe av poenget med cupen er at små lag fra distriktet og i lavere divisjoner skal kunne møte større, mer etablerte lag, for å skape interesse og samhold. I tillegg vil de to beste lagene stå igjen til slutt, hvor de skal måle krefter i den populære cupfinalen. Den som vinner cupen, blir Norgesmestre det året og får en NM-pokal.

Cupen har like lang historie som vanlig seriespill (første gang spilt i 1902 for deler av landet), og kan sies å være et supplement til klubb og landslagsfotball.

Cupen foregår slik at det spilles innledende runder, hvor lagene trekkes ut tilfeldig. Lag som ligger lavere enn den 3. Divisjonen må spille kvalifisering for å komme inn i NMs første runde. Den cupinndelingen vi kjenner i dag, har holdt stand siden 1963. Før dette, var det ikke nord-norske lag med i turneringen, da de i stedet spilte en nord-norsk cup. Siden det året er det tre lag som skiller seg ut med flest Norgesmesterskap, og det er RBK, Lillestrøm og Strømsgodset. Hele 20 ganger har ett av disse lagene gått av med seieren og dratt hjem med pokalen. For det er en tradisjon at NM-finalen spilles Ullevaal Stadion. Det har den blitt gjort helt siden 1948.

Langstrakt arrangement

Cupen er et langstrakt arrangement som stekker seg ut over hele landet, og engasjerer folk fra tidlig vår, til finalen går av stabelen i slutten av november. Den markerer i så måte slutten på sesongen og ønsker vinteren velkommen og noen fortjente måneder fri for fotballspillerne, trenere og hjelpere. I by og bygd blir folk satt til å steke vafler, koke kaffe og gjøre en skikkelig dugnad. Og folk setter stor pris på å få være med på et slikt spesielt øyeblikk. Derfor er det gjerne små lag som får hjemmekamp i de første rundene. Cupen drives av lokalt engasjement, men det er også klart at de store klubbene får store inntekter til felleskassen gjennom sine billettsalg. Derfor ser man ofte at de store klubbene får hjemmekamp når det drar seg til.

Men det kan skape enorm glede dersom et lag fra lavere divisjoner slår ut et topplag.

Forrige års norgesmesterskap foregikk i to kvalifiseringsrunder, 4 utslagsrunder og kvartfinale, semifinale og finale.

Til 1.runde var det 128 lag som møtte, etter at lagene fra Eliteserie, 1. Og 2. divisjon kom inn i rundespillet. I denne runden klarte et Eliteserielag å ryke ut.

I 2.runde gikk alle Eliteserielagene videre.

I 3. Runde var det en del som røk, blant annet Aalesund, Sogndal, Lillestrøm, Molde og Viking.

I 4.runde Var det stort sett bare lag fra Eliteserien og 1.divisjon igjen, og bare Eliteserielag som gikk videre, bortsett fra Kongsvinger. De skulle vise seg å klare det umulige, nettopp å komme seg til finalen på Ullevaal, etter å ha slått Sandefjord i kvartfinalen og Strømsgodset i semifinalen.

I finalen ble Rosenborg to hakk for store, og de vant sin 10. cup-tittel i 2016.

Det er stor prestisje å vinne NM i fotball, men etter at de store internasjonale turneringene i Europa begynte å bli en viktig inntektskilde også for norske lag, fikk mange Eliteserielag et annet fokus når cupen dro seg til. Derfor er det mange lag som ryker ut i tidlige runder, fordi de ”sparer” viktige spillere. Det er på grunn av belastningen det er å spille så mange kamper som de fleste Eliteserielagene gjør.

Seriemesterskap kvalifiserer til den gjeveste cupen, nemlig Champions League. Der får man mulighet til å møte de aller beste klubblagene i Europa. Men en Norgesmester kan også kvalifisere seg hit, dersom seriemesteren er direkte kvalifisert.