Det er ikke mange norske fotballspillere som har spilt klubbfotball i Italia. Fra det kalde nord har man ikke fostret mange spillere som passer inn i den italienske stilen, med lidenskap og overtruffen teknikk. Det har som oftest vært staute og sindige karer.
Men noen har likevel opp gjennom tidene fått sjansen i landet som ser ut som en fotballstøvel.
Vi må faktisk tilbake til 1950-tallet for å finne de første norske fotballproffene i Italia. De hadde mer eller mindre suksess i sine opphold, og man kan ikke komme uten Per Bredesen. Han regnes enda som en av de aller beste fotballspillerne Norge har hatt, selv om ikke hans navn nevnes så mye lenger.
Per Bredesen fikk hele 212 kamper i den øverste divisjonen i Italia, Serie A, og skåret hele 50 mål på disse kampene. Det er nokså unorsk i historisk sammenheng. Han storspilt på midtbanen for Lazio, og ble den første og hittil eneste nordmann som har seriemesterskap med Milan i 1957.
Det er mulig at hans landsmann Ragnar Larsen satte standarden, som selv puttet 14 mål for Lazio noen år før, som den første nordmann i italiensk fotball, men Per var og ble den store helten.
På grunn av Norges merkelige holdning til utenlandsproffer, fikk ikke Per Bredesen landslagskamper etter at han gikk til Lazio, og hvem vet hva landslaget kunne ha utrettet dersom de tillot proffer på laget før 1969.
I fotballsammenheng er disse årene en svunnen tid med lite snakk om disse brave nordmennene som talte fem i tallet. De utgjorde en liten og eksklusiv gruppe med nordmenn i italiensk fotball på 50-tallet. Og det skulle gå mange år før igjen en nordmann satte sine bein på italiensk gress.
I norsk fotballhistorie utmerker 1990-tallet seg som et godt tiår. Både landslag og klubblag skapte store overskrifter verden over, med 2.plass på FIFA-rankingen og store prestasjoner i internasjonale turneringer. Det er kanskje ikke så rart at norske spillere igjen ble et tema i italienske aviser, etter flere gode kamper mot det italienske landslaget og blant annet Rosenborgs seier på San Siro i 1996.
At det var Steinar Nilsen fra Tromsø, som skulle gjøre de beste prestasjonene, kom nok som en overraskelse på de fleste. Om det var gode italienskkunnskaper eller en god agent vites ikke, men hans opphold i Napoli førte til at han ble kaptein der ett par sesonger.
Før dette var det den sindige moldenseren Petter Rudi som hadde fått sjansen. Hans opphold i Perugia ble kortvarig. Det kan likevel være at hans spillestil og italienske utseende som tiltalte de fotballgale italienerne.
Italienerne hadde gang på gang fått revansje for de sure nederlagene i landslags -og klubbsammenheng i løpet av de neste årene. Det ble likevel en mulighet for John Carew i Roma på utlån fra Valencia i 2003. Han hadde utmerket seg med spill i Vålerenga og Rosenborg, og den store nordmannen gjorde seg populær med sitt smittende humør og engasjement. Samtidig fikk Tore André Flo sjansen for Siena, hvor han skåret 13 mål på sine 63 kamper.
På 2010-tallet har vi hatt noen få nordmenn i italiensk fotball, med bare en norsk spiller i serie A per dags dato. Det er Rafik Zekhnini som kom fra Odd sommeren 2017. Kanskje kan Rafik være den som tar over stafettpinnen etter de gamle storhetene. Rafik har et stort potensiale for å bli en stjernespiller dersom han utvikler seg videre i Fiorentina. Han har allerede vakt oppmerksomhet både i England og Tyskland. Og ikke minst i det henrivne fotballandet Italia. Det er hvert fall ingen selvfølge at norske fotballspillere lykkes der.