Kvinnefotball har en mye kortere historie enn herrefotball, i hvert fall når det gjelder i moderne tid. Kvinnefotball ble først anerkjent av FIFA i 1970, nesten hundre år etter at fotball for fullt ble organisert. Men siden den gang har fotballen for kvinner hatt en enorm utvikling, både når det gjelder organiseringen og de sportslige forutsetningene.
Selv om man ikke fikk satt i system kvinnefotball før dette, ble det allerede i 1881 spilt kamper og forsøkt å organisere fotballen for kvinnene. Dette ble derimot motarbeidet ved blant annet storming av banene under fotballkamper og andre former for obstruksjon.
Fra 1970 utviklet kvinnefotballen seg sterkt med blant annet serier for klubblag i flere land. Men det skulle gå hele 14 år før Norge fikk sin egne serie for klubblag, selv om en landsomfattende serie ikke så dagens lys før i 1987. Da ble regionale serier samlet, slik at man for første gang kunne spille organisert kvinnefotball.
Fram til 2000 hadde Norge gode resultater som landslag, med både OL og VM-gull, mens det har blitt langt flere EM-gull, senest i 2005 og 2013.
Det ble virkelig satt fokus på norsk kvinnefotball da de norske damene vant gullmedaljen i OL-turneringen. De norske jentene ble verdensstjerner med sitt flotte spill og hvordan de overlistet motstanderne.
Etter at fotball for kvinner fikk mer konkurranse mellom seg, gjennom større turneringer og sine egen Champions League for kvinner, har kvinnefotballen fått større oppmerksomhet. Dette har vært en viktig utvikling for å kunne få fotball for kvinner opp på et profesjonelt nivå når det gjelder lønninger og prestisje.
Men det har for mange klubber vært viktig å samarbeide med herrefotball, enten det er ved å fri til det lokale herrelaget eller å samarbeide med et eller flere lag. Mange kvinnelag etablerer derfor A-stall for kvinner i samme klubb som herrene. Et eksempel på det er Stabæk som har lag for både kvinner og herrer.
I mange arabiske land som f.eks. Qatar tillates ikke kvinnefotball.
Sør-amerikanske spillerne
Etter noen år med europeisk dominans, begynte de sør-amerikanske spillerne å vise seg fram. Etter hvert ble de kjøpt opp av de beste klubblagene i Europa, slik at de kunne konkurrere mot de beste spillerne fra Tyskland, England, Spania, Frankrike, Skandinavia og USA.
Det var spillere som Marta, Formiga og Christiane som tok fotballverden med storm. Brasil har ennå igjen å vinne store internasjonale turneringer, der de henger noe etter sine mannlige kollegaer.
Interessen for kvinnefotballen har økt
At kvinnefotballen har økt, både i omslutning og interesse, viser seg også på lønningene. Selv om mange kvinnelige fotballspillere i Norge ikke tjener mange millioner, er det flere som kan leve av fotballen alene. De beste spillerne i Norge tjener en vanlig årslønn, mens de norske proffene kan dra inn millionbeløp. Men det er kun fåtallet som tjener slike summer, og derfor føler mange at kvinnefotballen kommer i skyggen av herrefotball. Kvalitetsmessig har det vært mye kritikk mot kvinnefotball, da mange mener den ikke holder godt nok nivå, for å kunne sammenlignes med herrefotball.
Men for mange var VM i Kanada i 2015 et bevis på at kvinnefotball også kan vekke engasjement og interesse. Kampene be sett av over 20000 tilskuere på tribunene og flere millioner verden over.
Det samme gjelder for UEFA Womens Champions League, den internasjonale turneringen for europeiske klubblag. Det viser også at det er seriene i Frankrike, Tyskland og Sverige som får fram de beste lagene. Det er bra for det norske landslaget at spillere som Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen markerer seg i europeiske klubber.
Kanskje neste steg i kvinnefotballens utvikling kan være at de konkurrerer på lik linje med mennene. Dermed kan man få lag som er blandete eller kvinnelag som konkurrerer mot herrelag.