Kvinnefotball

Kvinnefotball

Kvinnefotball har en mye kortere historie enn herrefotball, i hvert fall når det gjelder i moderne tid. Kvinnefotball ble først anerkjent av FIFA i 1970, nesten hundre år etter at fotball for fullt ble organisert. Men siden den gang har fotballen for kvinner hatt en enorm utvikling, både når det gjelder organiseringen og de sportslige forutsetningene.

Selv om man ikke fikk satt i system kvinnefotball før dette, ble det allerede i 1881 spilt kamper og forsøkt å organisere fotballen for kvinnene. Dette ble derimot motarbeidet ved blant annet storming av banene under fotballkamper og andre former for obstruksjon.

Fra 1970 utviklet kvinnefotballen seg sterkt med blant annet serier for klubblag i flere land. Men det skulle gå hele 14 år før Norge fikk sin egne serie for klubblag, selv om en landsomfattende serie ikke så dagens lys før i 1987. Da ble regionale serier samlet, slik at man for første gang kunne spille organisert kvinnefotball.

Fram til 2000 hadde Norge gode resultater som landslag, med både OL og VM-gull, mens det har blitt langt flere EM-gull, senest i 2005 og 2013.

Det ble virkelig satt fokus på norsk kvinnefotball da de norske damene vant gullmedaljen i OL-turneringen. De norske jentene ble verdensstjerner med sitt flotte spill og hvordan de overlistet motstanderne.

Etter at fotball for kvinner fikk mer konkurranse mellom seg, gjennom større turneringer og sine egen Champions League for kvinner, har kvinnefotballen fått større oppmerksomhet. Dette har vært en viktig utvikling for å kunne få fotball for kvinner opp på et profesjonelt nivå når det gjelder lønninger og prestisje.

Men det har for mange klubber vært viktig å samarbeide med herrefotball, enten det er ved å fri til det lokale herrelaget eller å samarbeide med et eller flere lag. Mange kvinnelag etablerer derfor A-stall for kvinner i samme klubb som herrene. Et eksempel på det er Stabæk som har lag for både kvinner og herrer.

Sør-amerikanske spillerne

Etter noen år med europeisk dominans, begynte de sør-amerikanske spillerne å vise seg fram. Etter hvert ble de kjøpt opp av de beste klubblagene i Europa, slik at de kunne konkurrere mot de beste spillerne fra Tyskland, England, Spania, Frankrike, Skandinavia og USA.

Det var spillere som Marta, Formiga og Christiane som tok fotballverden med storm. Brasil har ennå igjen å vinne store internasjonale turneringer, der de henger noe etter sine mannlige kollegaer.

Interessen for kvinnefotballen har økt

At kvinnefotballen har økt, både i omslutning og interesse, viser seg også på lønningene. Selv om mange kvinnelige fotballspillere i Norge ikke tjener mange millioner, er det flere som kan leve av fotballen alene. De beste spillerne i Norge tjener en vanlig årslønn, mens de norske proffene kan dra inn millionbeløp. Men det er kun fåtallet som tjener slike summer, og derfor føler mange at kvinnefotballen kommer i skyggen av herrefotball. Kvalitetsmessig har det vært mye kritikk mot kvinnefotball, da mange mener den ikke holder godt nok nivå, for å kunne sammenlignes med herrefotball.

Men for mange var VM i Kanada i 2015 et bevis på at kvinnefotball også kan vekke engasjement og interesse. Kampene be sett av over 20000 tilskuere på tribunene og flere millioner verden over.

Det samme gjelder for UEFA Womens Champions League, den internasjonale turneringen for europeiske klubblag. Det viser også at det er seriene i Frankrike, Tyskland og Sverige som får fram de beste lagene. Det er bra for det norske landslaget at spillere som Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen markerer seg i europeiske klubber.

Kanskje neste steg i kvinnefotballens utvikling kan være at de konkurrerer på lik linje med mennene. Dermed kan man få lag som er blandete eller kvinnelag som konkurrerer mot herrelag.

Nye talenter

Nye talenter

Det dukker stadig opp nye talenter i fotball, som et resultat av at fotballen er satt i system og mange ønsker å oppnå den store drømmen om et liv i store ligaer i Europa. De fleste når aldri helt opp, og ender sine kommende karrierer i en bakgårdsliga, eller finner på å gjøre noe helt annet. Det er mange ting som skal klaffe, og en skade kan sette store fremtidige spillere ut av spill. Derfor er det en glede når nye talenter vokser frem og blir store spillere klare for å erobre verden.

I Norge er det også en del talenter som bemerker seg på det europeiske fotballkartet. Noen har til og med ikke spilt i norsk fotball før de har blitt kjøpt opp utenlandske klubber med antennene ute. De mest spennende spillerne kommer alle i fotsporene til Martin Ødegård, som ble solgt til Real Madrid for 20 millioner i 2015. Fremtiden for norsk fotball er spennende med så mange gode talenter.

Erling Braut Håland

Den unge rogalendingen er omtalt som en av Norges største fotball-talenter med sine 15 år. Han er en av rekken mange spisser som stadig utmerker seg med sitt fantastiske spill foran mål. Han har til og med fått spilletid i Eliteserien med Molde FK, med innhopp i flere kamper. Han er sønn av tidligere proff Alf-Inge Håland, som både hadde landskamper og spill i blant annet Manchester City.

Edvard Tagseth

En ukjent norsk fotballspiller fra Frosta utenfor Trondheim, er en av de siste på fotballhimmelen. Han har allerede markert seg på Liverpools ungdomslag, hvor han har en klausul om å trene med laget deler av sesongen. Han hylles av tidligere stjerner som en spiller for fremtiden. Med et driblerepertoar og en enorm kapasitet, har Edvard allerede fått en fast rolle på midtbanen. Som del av akademiet i Liverpool, spås unggutten en stor karriere.

Dennis Tørset Johnsen

Dennis er nok en trønder med fortid i Rosenborgs rekrutteringslag. Fotball-Norge fikk øynene opp for han da han ble solgt til Heerenveen i 2015, selv om det ikke ble mye spilletid. Nå er han gått videre til Ajax, og karakteriseres av enkelte som en tro kopi av den legendariske Mark Overmars. Men selv om ikke talentet hans ble oppdaget med en gang, er han en spiller som hele tiden vokser med oppgavene sine. Han sies å ha stor fart og vil utgjøre en viktig rolle på vingen. Det er også store utsikter for hans yngre bror Mikael som også herjer på Rosenborgs juniorlag.

Sander Svendsen

20 åringen fra Romsdal er en av Norges store talenter. Allerede i 2014 ble han Norges yngste Tippeligavinner, da han sammen med Molde ble seriemester i en alder av 17 år. Han har utrolig bra overblikk for spillet og plasserer seg alltid i gode målsituasjoner. Han er sammen med Martin Ødegård regnet som en av de største talentene i Europa. Han har hospitert for Ajax, men spiller nå i Hammarby. Yngre bror Tobias er også en spiller det ventes mye av, og har allerede trenet med Ajax, og spilt for Molde i Eliteserien.

Martin Samuelsen

Den eminente midtbanespilleren har til og med etablert seg i engelsk Premier League. Allerede i 2010 ble han tatt inn i Manchester City ungdomsakademi, men etter at han signerte for West Ham, har han vært mye på utlån, blant annet Peterborough på et nivå lavere. Her har han skåret en rekke mål og hatt flere assister som opplegger. Den unge haugesunderen bemerker seg med sine dribleferdigheter og flotte raid.

Disse unge talentene er bare noen av mange talenter som spås en stor fotballkarriere fremover. Noen har allerede etablert seg i sine respektive klubber, og hva fremtiden bringer vil tiden vise.

Fotballen er rund…

Det som er så bra med fotball er at alt kan skje. Selv om det er Brasil mot lille Norge, Rosenborg mot Milan, eller Askeladder i fransk cup, så kommer det velkjente uttrykket ”fotballen er rund” til sin rett. Små lag som vinner mot større kalles ofte Askeladd, som er lag som går mot strømmen og vinner på sitt engasjement og positive fotball. ”Cup er cup”, er også er uttrykk som brukes flittig, og det er ofte de små lagenes mulighet til å skinne i rampelyset for en stakket stund. Noen mener det er fordi ikke de store lagene prioriterer den nasjonale cupen like mye, men det er likevel imponerende når små lag kommer seg helt til toppen.

Det er likevel de sjokkerende resultatene i cupen som vekker mest oppmerksomhet, selv om uventende resultater i serien også har slått opp øynene på fans verden over. Et eksempel på det kan være da Leicester vant Premier League i sesongen 2015/16 som kanskje det mest oppsiktsvekkende resultatet i den moderne fotballen. For det første hadde de bare spilt i Premier League i ett år, og heller aldri markert seg som en stor klubb. Mange mener at det var erfaringen og ekspertisen til den italienske hovedtreneren Claudio Ranieri som avgjorde at Leicester var best gjennom en hel sesong, sammen med noen års god oppbygging av en stall og en Vardy som bøttet inn mål etter mål.

Cupbombene

Det er ofte man snakker om såkalte cupbomber, og de handler ikke om bengalske lys eller raketter på tribunen. For det er i cupen de store bombene oftest slår ned. Det er ikke lenge siden Follo fra den gang 1.divisjon, knuste Rosenborg sine drømmer i semifinalen tilbake i 2010. Follo kom til finalen, selv om det ble tap mot Strømsgodset.

Noen år etterpå var det Hødd sin tur. Førstedivisjonslaget gikk hele veien og vant cupen i 2012, etter å ha slått Tromsø i finalen. Cupen i Norge preges i midlertidig at de store lagene går hele veien. Det er kanskje fordi den norske cupen har så stor prestisje og interesse at topplagene prioriterer den.

I den franske cupen derimot, ”Coupe de France”, er det titt og ofte store overraskelser. Den seneste sjokk-finalen var i 2011-2012 sesongen, da finalen stod mellom Lyon og Quevilly. Quevilly som hørte til på 3. nivå i fransk fotball, slo ut storlag som blant annet Marseille, Rennes og Angers på sin vei til finalen, mens Lyon var den store favoritten. Finalen endte 1-0 til Lyon selv om de tapre løvene i Quevilly kjempet med nebb og klør i 93 minutter.

RUFC Calais var en annen klubb som fikk storlagene til å skjelve i buksene. I cupen 1999/00 gikk 3. divisjons-laget hele veien til finalen, der de tapte 2-1 etter å ha ledet kampen midtveis. Nantes skåret vinnermålet på straffe etter 90 minutter. Laget bestod av lærere og arbeidere og var blottet for profesjonelle spillere. Likevel klarte de å slå ut lag som Cannes, Strasbourg og Bordeaux.

Som i mange andre land spilles det to cuper i England, FA-cupen og Ligacupen. På grunn av det stramme kampprogrammet kan det være utfordrende å prestere på alle arenaer. Det kan de mindre lagene utnytte. Det er i FA-cupen alle lagene nedover i divisjonene får delta, mens Ligacupen er forbeholdt de profesjonelle lagene.

Senest i 2008 skjedde en cupbombe da Barnsley tok skalpen på Chelsea, med 1-0 i FA-cupens kvartfinale, eller da Lincoln slo Burnley på bortebane (Lincoln spilte på femte nivå i seriesystemet).

Fotballen er og blir rund, og det blir spennende å følge med fremover om det vil komme noen overraskelser igjen. Det er ikke et spørsmål om hvis, men når og hvor det skjer.

Hvordan kan man forutse fotballresultater?

Hvordan kan man forutse fotballresultater?

Det er faktisk helt umulig å forutse eller tippe riktig utfall hundre prosent korrekt. Selv om det statistisk sett er en overveiende sjanse for at det ene laget vinner, kan selv David slå Goliat. Det er faktisk noe som skjer hvert eneste år, enten det er i serie, cup eller internasjonal kamp. Man ser stadig vekk eksempler på at små klubber vinner over store lag, som for eksempel da Rosenborg slo Milan på bortebane i 1996 Champions League. En av grunnene til at de vant, var at det ikke var noen som forventet det.

Det er en rekke faktorer som det kan være smart å se på, dersom man vil øke sjansen sin for å tippe riktig på kampene. Det er viktig å forstå spillet, og ikke minst hvordan fotballen fungerer i en større sammenheng. I et seriespill er det for eksempel ikke alle kamper som er like viktige, enten fordi man allerede leder med mange poeng, har en annen viktig kommende kamp, har skadede spillere, eller har for vane å tape mot denne motstanderen.

*Statistikk
kan være en metode å bruke for å se på mulighetene for å tippe riktig resultat. Dersom to motstandere har en klar tendens i sine oppgjør, kan det tenkes at det er stor sjanse for at det samme laget vinner igjen. Det er mange nettsider som leverer ut statistikk om de fem eller ti siste oppgjørene, og det kan være en god pekepinn.

*Hjemme -eller bortebane
er en faktor som er viktig. Det er en stor tendens til at det er en fordel å spille på hjemmebane. Det kan også være lurt å se på hvor langt et lag må reise i forhold til å få nok restitusjon og god oppladning før kampen. Det finnes likevel mange lag som har en kjempegod bortestatistikk mot andre lag.

*Skader og suspensjoner
er ting man bør sjekke før en kamp. Har en favoritt på papiret mange spillere ute med skade eller suspensjoner, da kan plutselig situasjonen være en helt annen. Kanskje er viktige spillere som ofte kommer i avgjørende situasjoner ute med skade, og laget blir redusert vesentlig. En suspensjon kan ha samme effekt, enten på grunn av for mange røde eller gule kort, eller andre straffer.

*Er det serie eller cup.
I cup spiller man utslagsrunder, og det tapende laget ryker ut. Dersom er lag aldri har kommet langt i cupen, da kan det være en indikator på at de ryker ut, når intensiteten øker. Det kan også bety at denne gangen må bli den første. Det kan være en faktor som kan ses i sammenheng med andre faktorer. Er det seriekamp, kan man se på hvor i sesongen man er, hvor på tabellen lagene ligger, også videre. Er det viktig for det ene laget å vinne for å unngå nedrykk, kan det tenkes at dette laget vil gi enda noen prosent for å vinne. En middelhavsfarer, altså et lag som ligger midt på tabellen, har sjelden nok motivasjon for å vinne.

*Kunstgress eller naturlig underlag.
Det kan være smart å sjekke ut denne faktoren. Det er litt forskjell å spille på de to underlagene, og dersom kampen går på for eksempel kunstgress, da kan det laget som er vant med å trene på kunstgress, være mer vant med å spille på en slik bane.

*Værforhold
kan også ha en innvirkning på kampresultatet. Dersom banen ligger øst-vest, så kan det hende et lag spiller med sola i øynene, noe som kan være en ulempe for keeperen. Det kan også være vind som gjør at det kan bli vanskeligere for det ene laget å få til godt spill.

Det å tippe er et sjansespill hvor det kan være vanskelig å få mange riktige. Men dersom man ser på disse ulike faktorene vil man kanskje kunne begrense feilene. Man skal likevel alltid huske uttrykket ”fotballen er rund”, noe som betyr at alt kan skje.

Norske fotballspillere med suksess i Italia

Norske fotballspillere med suksess i Italia

Det er ikke mange norske fotballspillere som har spilt klubbfotball i Italia. Fra det kalde nord har man ikke fostret mange spillere som passer inn i den italienske stilen, med lidenskap og overtruffen teknikk. Det har som oftest vært staute og sindige karer.

Men noen har likevel opp gjennom tidene fått sjansen i landet som ser ut som en fotballstøvel.

Vi må faktisk tilbake til 1950-tallet for å finne de første norske fotballproffene i Italia. De hadde mer eller mindre suksess i sine opphold, og man kan ikke komme uten Per Bredesen. Han regnes enda som en av de aller beste fotballspillerne Norge har hatt, selv om ikke hans navn nevnes så mye lenger.

Per Bredesen fikk hele 212 kamper i den øverste divisjonen i Italia, Serie A, og skåret hele 50 mål på disse kampene. Det er nokså unorsk i historisk sammenheng. Han storspilt på midtbanen for Lazio, og ble den første og hittil eneste nordmann som har seriemesterskap med Milan i 1957.

Det er mulig at hans landsmann Ragnar Larsen satte standarden, som selv puttet 14 mål for Lazio noen år før, som den første nordmann i italiensk fotball, men Per var og ble den store helten.

På grunn av Norges merkelige holdning til utenlandsproffer, fikk ikke Per Bredesen landslagskamper etter at han gikk til Lazio, og hvem vet hva landslaget kunne ha utrettet dersom de tillot proffer på laget før 1969.

I fotballsammenheng er disse årene en svunnen tid med lite snakk om disse brave nordmennene som talte fem i tallet. De utgjorde en liten og eksklusiv gruppe med nordmenn i italiensk fotball på 50-tallet. Og det skulle gå mange år før igjen en nordmann satte sine bein på italiensk gress.

I norsk fotballhistorie utmerker 1990-tallet seg som et godt tiår. Både landslag og klubblag skapte store overskrifter verden over, med 2.plass på FIFA-rankingen og store prestasjoner i internasjonale turneringer. Det er kanskje ikke så rart at norske spillere igjen ble et tema i italienske aviser, etter flere gode kamper mot det italienske landslaget og blant annet Rosenborgs seier på San Siro i 1996.

At det var Steinar Nilsen fra Tromsø, som skulle gjøre de beste prestasjonene, kom nok som en overraskelse på de fleste. Om det var gode italienskkunnskaper eller en god agent vites ikke, men hans opphold i Napoli førte til at han ble kaptein der ett par sesonger.

Før dette var det den sindige moldenseren Petter Rudi som hadde fått sjansen. Hans opphold i Perugia ble kortvarig. Det kan likevel være at hans spillestil og italienske utseende som tiltalte de fotballgale italienerne.

Italienerne hadde gang på gang fått revansje for de sure nederlagene i landslags -og klubbsammenheng i løpet av de neste årene. Det ble likevel en mulighet for John Carew i Roma på utlån fra Valencia i 2003. Han hadde utmerket seg med spill i Vålerenga og Rosenborg, og den store nordmannen gjorde seg populær med sitt smittende humør og engasjement. Samtidig fikk Tore André Flo sjansen for Siena, hvor han skåret 13 mål på sine 63 kamper.

På 2010-tallet har vi hatt noen få nordmenn i italiensk fotball, med bare en norsk spiller i serie A per dags dato. Det er Rafik Zekhnini som kom fra Odd sommeren 2017. Kanskje kan Rafik være den som tar over stafettpinnen etter de gamle storhetene. Rafik har et stort potensiale for å bli en stjernespiller dersom han utvikler seg videre i Fiorentina. Han har allerede vakt oppmerksomhet både i England og Tyskland. Og ikke minst i det henrivne fotballandet Italia. Det er hvert fall ingen selvfølge at norske fotballspillere lykkes der.

Ebeneezer Cobb Morley

Ebeneezer Cobb Morley

Man kan nesten bare høre på navnet for å forstå at han levde for mange herrens år siden. Denne Ebeneezer Cobb Morley, var mannen som skulle skrive ned de moderne fotballreglene i boken Laws of the Game. Her skrev han ned de første 13 reglene som skulle bli starten på den moderne fotballen vi kjenner den i dag. Men mye var annerledes enn i dag den gangen tilbake til 1863.

Det var ingen tverrligger på målet

Fotballen har utviklet seg enormt siden den spede starten. Først var det bare to stenger som utgjorde målet. I prinsippet kunne man skyte ballen så høyt over mål man bare ville. Men etter hvert skjønte man at man trengte å avgrense målet, slik at man bandt ei snor mellom de to stengene, og forgjengeren til tverrliggeren var født. Dermed måtte man bli enda mer presis når man skulle skyte ballen i mål. Men det skulle vise seg at man trengte mange angripere.

Det var vanlig å ha 7 angripere

Lagformasjoner var ikke noe man diskuterte så mye før i tiden. Om man skulle ha en defensiv 5-3-2 eller diamant-formasjon var det nok ingen som tenkte så hardt på. Her var det om å gjøre å være rundt motstanderens mål, og derfor sendte man ofte de fleste spillerne fram i angrep. Problemet var bare at banen kunne være opp mot 200 meter lang, så det ble lange tilbakeløp, når laget mistet ballen. Den mest vanlige formasjonen på den tiden var 2-1-7 eller 1-2-7. Ikke rart man ofret armer og ben for å redde ballen.

Alle mann var keeper

Det var ikke noen bestemt keeper på et fotballag før i tiden. Men tross alt var det bare den bakerste spilleren som fikk lov til å bokse ballen unna. Først fikk lagene en egen keeper, men regelen om at bakerste mann kunne bokse ballen gjaldt fortsatt. I tillegg hadde keeperen en mer fri rolle, slik at han kunne ta ballen i hendene overalt på sin egen banehalvdel. Det var vel fordi banene var så lange, at keeperen følte det nødvendig å sparke ballen så nært midtbanelinjen som mulig. I 1912 kom først regelen om at keeperen bare kunne ta ballen med hendene innenfor sekstenmeteren.

Det kunne gå hardt for seg

Det var ikke uvanlig at noen fotballspillere fikk store skader, da motstanderen sparket til dem på leggen. Dette var i følge reglene strengt forbudt, men hadde en god virkning dersom man ville stoppe motstanderen. Derfor var det noen som fant på å sette på seg leggbeskyttere, slik at man unngikk å få skader. Selv om leggbeskytterne hjalp noe, fant motstanderne andre triks for å hindre spillets gang, ofte med stygge skader som resultat.

Dommeren tar tak

Ikke bare på grunn av alle de stygge skadene, men også at publikummet vokste seg større og skapte mer støy på tribunene, gjaldt det etter hvert å få oppmerksomheten fra spillerne. Det hjalp svært lite med å veive med et tørkle når rivaliseringen var som verst og bråket fra tribunen stod på. Derfor introduserte man dommerfløyta som skulle gjøre det enklere å ta kontrollen og stoppe spillet ved uregelmessigheter. Spillerne hørte mer etter og de lærte seg å ta innkast

Innkast med to hender

Fotballbanen er som kjent avgrenset med sidelinjer og dødlinjer, og i starten kunne man kaste ballen med en arm, når den hadde vært ute av spill. Dette gikk ikke lenger, nå skulle man kaste inn med begge hendene bak hodet. Fotballen slik vi kjenner den i dag begynte å ta form.

To år før hundreårsskiftet ble ytterligere 4 nye punkt på lista ført opp, og man stod da med 17 punkter i regelheftet. Selv om fotballen har endret seg radikalt siden den gang, består de offisielle fotballreglene den dag i dag av 17 punkter.

Page 2 of 512345