Det er ikke først og fremst fotball vi snakker om når det gjelder norske idrettsprestasjoner, selv om vi ønsker å være best også i denne idretten. Men det finnes lyspunkter også for norsk fotball og noen av øyeblikkene sitter som klistret i hjernebarken på mange nordmenn.
Det er i de siste 20-30 årene at interessen og omfanget av verdens mest populære idrett har tatt seg opp i Norge, men allerede før krigsårene 1940-1945 gjorde Norge en historisk bragd på fotballbanen.
Nazi-Tyskland
Norge var kvalifisert til sommer- OL i 1936, og i denne spesielle tiden da Nazi-Tyskland vokste frem med Adolf Hitler som Der Fürher. Før kampen mot Tyskland i kvartfinalen hadde Norge knust Tyrkia 4-0 og var i virkelig slag.
Det ble ikke mindre skandale da Norge slo vertsnasjonen 2-0 i Berlin. Semifinale var sikret. Goebbels hadde uttalt at Adolf før kampen var i ekstase, men dro raskt etter at Norge hadde skåret. Begge målene kom ved Magnar Isaksen.
Nå var det klart for Norges gutter å møte Italia. Den 10. August 1936, på Olympia Stadium fikk Norge kanskje sitt største tilskuertall noensinne i fotballhistorien, hele 95000 så kampen. Og Norge spilte virkelig bra denne kampen. De norske fotballspillerne gjorde virkelig gamlelandet stolte, og klarte 1-1 til fulltid. Det var storskåreren Arne Brustad som stod for det norske målet. Dessverre ble Italia et hakk for store og puttet i første ekstraomgang et mål som avgjorde kampen. Italia vant fotballturneringen i Berlin, mens Norge fikk bronse etter å ha slått Polen 3-2 i bronsefinalen. Og hvem skåret målene, jo det var Arne Brustad selv.
5. Juni 1991
Det skulle gå mange år før fotball igjen ble artig for det norske landslaget. Men det skulle bli både en slags revansje og et vendepunkt som skulle føre til en lang god periode for norsk fotball, både på landslagsnivå og klubblagsnivå.
Vi snakker selvfølgelig om kampen som ble spilt 5. Juni 1991 på Ullevål Stadium. Dette var kvalifiseringskamp til EM og Norge fikk selveste Italia på besøk. Det var igjen tid for å kjenne på den finkjemmede teknikken og kyniske spillet italienerne stod for. Men det var liksom en ny æra som lå i lufta denne kvelden. Med Drillo i spissen dro landslaget til med en 2-1 seier. Italienerne var endelig beseiret. Selv om ikke landslaget kom seg til EM-sluttspillet, begynte de å vise takter og flott spill man ikke hadde sett tidligere. Man så på poengfangsten at noe hadde skjedd for de havnet ikke langt bak vinnerne av gruppen.
Marseille i VM 1998
Det tredje øyeblikket i norsk fotballhistorie som er verdt å merke seg er den store kvelden i Marseille i VM 1998, og det er kampen som ble spilt 23. juni vi skal fram til. Norge hadde kvalifisert seg til VM for andre gang på rad, og nå var det håp om noe stort. Norge klarte likevel bare uavgjort i de to første kampene mot Marokko og Skottland. Norge trengte en seier, men det var ikke hvem som helst som stod på den andre banehalvdelen. Det var selveste Brasil. Det var ingen snakk om at Norge kunne slå Brasil. Det var helt utenkelig, men med norsk naivt mot, gikk nordmennene ut med tro på mirakler. Senere har kampen blitt kalt for mirakelet i Marseille. Med Nils Arne Eggen som sidekommentator var det kvelden for de store hendelser. Marokko så ut til å gå videre da de økte til 3-0 mot Skottland, og Norge hadde sluppet inn et mål fra Bebeto. Men etterpå dukket en ung kar fra Stryn opp, Tore Arne Flo (senere kalt Flonaldo) med en flott skåring. På overtid klarte Flo å karre til seg et straffespark. Helt korrekt dømte dommeren som så at brasilianeren rev Flo overende. De sitrende sekundene før Kjetil Rekdal satt inn straffen, vil nok stå sterkt i minnene til mang en nordmann. Etterpå var det fest i alle Norges gater.
Det var Lars Tjernås som var sidekommentator under kampen